Jeg opplevde omsorgstretthet flere ganger - dette hjalp meg

Å hjelpe andre kan gi oss både glede og en følelse av mening. Noen hjelper andre i jobben - eller i andre roller vi har. Det kan være som pårørende, familie eller frivillig. Men hjelperrollen kan også bli en belastning og gjøre oss kyniske, kalde og syke. Risikoen for at dette skjer er høyere dersom lidelsen vi møter hos dem vi hjelper er høy, vi tilbringer mye tid i hjelperrollen og dersom vi har lite kontroll over arbeidet.

Jeg har selv arbeidet som hjelper (psykolog) i snart 15 år, og stått i flere jobber hvor jeg har kjent på omsorgstretthet. Jeg ha også hatt mange kollegaer som har opplevd det samme. Når jeg tenker tilbake på disse periodene nå ser jeg det klart - men det var ikke lett å se meg selv da jeg stod midt oppi det. Det kom så snikende, og særlig når andre kollegaer viste en del av de samme "symptomene" - normaliserte jeg det.

I noen få av stillingene var det skremmende mange av de ansatte som viste tegn til omsorgstretthet, og på denne måten ble det også det "normale". Dette gjaldt spesielt de stedene hvor lidelsen blant pasientene var høy og/eller hvor arbeidsmengden var høy.  

Hva er omsorgstretthet?

Omsorgstretthet er et begrep som refererer til fysisk emosjonell og mental utmattelse som oppstår fra kontinuerlig eksponering for andres smerte og lidelse. Omsorgstretthet oppleves oftest av helsepersonell, førstehjelpere, omsorgspersoner og andre som befinner seg i hjelperoller. Omsorgstretthet er en vanlig medvirkende årsak til utbrenthet.

I kjernen av omsorgsstretthet er et overforbruk av vår medfølelse og empati. Når vi ofte og over tid føler med andres smerte og kamp, ​​kan våre reserver av empati og medfølelse bli oppbrukt. Den konstante eksponeringen for traumatiske hendelser, følelsesmessig nød og utfordrende situasjoner kan gradvis tappe på vår evne til å gi omsorg og støtte, noe som fører til en reduksjon av empati, en generell mangel på følelsesmessig energi og likegyldighet overfor andres lidelse. 

Til slutt kan vekten av å absorbere andres smerte bli uutholdelig, noe som resulterer i følelser av utmattelse, irritabilitet, emosjonell distanse og likegyldighet overfor andres lidelse. Vi kan oppleve oss følelsesmessig fjerne, trekke oss tilbake fra sosiale situasjoner og oppleve at kvaliteten på relasjonene våre forverres. Mange kan ende opp med å isolere seg mer og mer fra sosial interaksjon.

Omsorgstretthet kan ikke bare ha alvorlige konsekvenser for dem som opplever det, men også for kvaliteten på omsorgen de gir. Når omsorgspersoner eller helsepersonell er fysisk og følelsesmessig utslitt, reduseres deres evne til effektivt å hjelpe og støtte. Dette kan føre til en nedgang i arbeidstilfredshet, en nedgang i arbeidsmiljø og forverret pasientbehandling. Til syvende og sist utgjør omsorgstretthet en betydelig risiko for trivselen til både omsorgspersonen og dem de prøver å hjelpe.

Mine symptomer på omsorgstretthet

Et av mine tydeligste tegn på at jeg var rammet av omsorgstretthet var at jeg begynte å grue meg til pasientsamtaler. Jeg håpet pasientene ikke skulle møte - og ble lettet om de avlyste. I timene så jeg oftere på klokken - og håpet at tiden skulle gå raskere. Jeg kunne også ha opplevelsen av at jeg ikke orket å hjelpe en eneste person til. Eller at jeg følte meg "spist opp". Jeg tok meg selv i å tenke at problemene personer kom med var bagateller, og at de burde ta seg sammen og håndtere dette selv. Jeg mistet rett og slett en del av empatien min i rollen som hjelper. 

Kapasiteten min for samtaler ble også mye lavere, og jeg ble raskere mentalt sliten - noe som gjorde at jeg virkelig følte at det var meg det var noe galt med, hvordan kunne jeg være så utslitt etter bare to samtaler på en hel dag? Jeg har i disse periodene mange ganger tenkt at jeg ikke egnet meg som psykolog - kanskje jeg heller skulle jobbe med tall - eller noe helt annet.   

Alle disse symptomene kom så snikende. Og det var så vanskelig å se da jeg stod midt oppi det. Ikke før i ettertid, når jeg har lært mye mer om både omsorgstretthet og utbrenthet, og før jeg selv fikk det ordentlig bra igjen i rollen som terapeut - ser jeg det helt tydelig. 

Hva kan man gjøre?

For meg hjalp det å skifte jobb, selv om jeg ikke løste seg helt før jeg gikk over i en lederstillig, og etterhvert privatpraksis. Men jeg tok altså lite grep da jeg stod oppi det - sannsynligvis fordi jeg ikke så det, og fordi jeg tenkte at det bare var jeg som var "svak" og "hadde lite kapasitet".

Heldigvis finnes det strategier for å håndtere og forhindre omsorgstretthet - og kanskje det kunne vært annerledes for meg om jeg hadde tatt i bruk disse tidligere. På en annen side vet jeg at kravene i flere av stillingene jeg har vært i, har vært så høye  - både med tanke på lidelsestrykk hos pasientene, møtevirksomhet, rapporteringskrav og lite fleksibilitet - at jeg ikke er sikker på om jeg ville gått helt fri. 

Jeg er klar over at det ikke er alle som kan starte for seg selv, men jeg tror likevel at det er en del man kan gjøre der man er. Og er det for ille så kan man også kanskje vurdere å bytte arbeidssted - for det er forskjell. Jeg vet også at det er mye jeg kunne gjort tidligere.

Noen ting som kan hjelpe: 

• Tydelig rolleavklaring (hvor mye pasient/elev/bruker osv kontakt, hvor mange møter må du være med på, hva har du ansvar for)
• Veiledning på hvordan DU har det i rollen som hjelper (for meg handlet veiledning mest om pasientsaker - noe som nok mest var på grunn av min forventning til veiledning. Hadde jeg gjort det igjen hadde jeg fokusert mer på meg personlig og det jeg trengte)
• Kollegial støtte og åpenhet på jobben om omsorgstrøtthet - del med dine kollegaer, snakk om dette!
• Sjekk inn hvordan du har det i pasientsamtaler, reguler deg selv med feks pust og mindfulness og hold krevende møter korte om du kan.
• Vær obs på at du ikke tar på deg for mye ansvar for den andres bedring. Noen ganger har vi en tendens til å ta "overansvar" og tenke at vi kan gjøre mer enn det vi kan.
• Trene på å legge jobb på jobb (mental trening - ikke gruble på jobben på fritiden)
• Selvivaretakelse (pauser, bevegelse, meditasjon)
• Be om tilrettelegging når du trenger
• Ikke gå i fellen å tenker "dette burde jeg tålt" eller "det er bare jeg som er sensitiv" - du er ikke det!
• Gå til legen og be om sykemelding, hel eller gradert - om og når du trenger det. Mange av oss samvittighetsfulle hjelpere venter alt for lenge.
• Ha en (eller flere) hobbyer utenom jobb som tar tankene over på noe helt annet enn å hjelpe.  

Det er mulig å finne tilbake til gleden ved å være hjelper.

Jeg har fulgt andre som har blitt bedre etter omsorgstretthet og jeg har også blitt bedre selv.

Nå som jeg jobber i privatpraksis og i tillegg har et daglig fokus på egen stressmestring, er jeg rett og slett en helt annen i jobben. Jeg har funnet tilbake til den jeg var i de første årene som psykolog, og det er helt fantastisk - jeg gleder meg ofte til å møte med klientene mine, de fleste samtaler engasjerer meg og jeg kjenner daglig på en følelse av mening. Øynene mine kan fylles med tårer når den jeg prater med deler noe smertefullt, og jeg kjenner på deilige fyrverkeri i magen når en av mine klienter har nye gjennombrudd. Jeg kan endelig igjen si at jeg elsker jobben min, selv om det samtidig er litt trist at det var så mange år jeg ikke gjorde det.  

Noen av de tingene som er med å bidrar til at jeg nå har det så bra nå: 

• Jeg styrer egen dag og bestemmer selv når jeg skal ha klienter
• Jeg har aldri mer enn 4 samtaler på en dag - noen dager 3
• Jeg jobber hjemmefra - dette passer for meg som har hund og barn, og liker å være hjemme
• Jeg setter selvivaretakelse høyt - pauser, daglig meditasjon og daglige turer
• Jeg har hobbyer på fritiden som er noe helt annet enn jobb (dette punktet er viktig for meg) 

Ønsker du å lese mer av det jeg deler? Følg meg gjerne på Instagram (@psykologliv) hvor jeg skriver og prater mye om god stressmestring. Jeg har også et nyhetsbrev (nederst på hjemmesiden min) som sendes ut månedlig, og hvor jeg går litt mer i dybden på noen tema 💌